Arbeidslivsrapport 2022 – faktadel

At de ansatte i kommunal sektor står lenge i jobb har stor verdi både for den enkelte og for kommunene og samfunnet. Økt avgangsalder gir både reduserte pensjonskostnader samtidig som det gir de ansatte bedre økonomi. Dessuten bidrar det til at verdifull kompetanse ikke går tapt samt at mangelen på arbeidskraft blir mindre. Derfor jobber KLP og kommunene aktivt med tiltak som gjør at ansatte får mulighet til dette.

Fra figur 4 ser vi at det har vært en nedadgående trend i avgangsalderen blant ansatte i kommunal sektor siden 2015. En sysselsatt 50-åring kan i dag forvente å stå i jobb til vedkommende er 62,9 år, gitt at vedkommende framover vil ha samme pensjoneringmønster som det sine eldre kollegaer hadde i 2021. Dette er et drøyt halvår lavere enn i 2016. Utviklingen ser altså ikke like positiv ut som sysselsettingstallene på nasjonalt nivå som viser en stabil eller liten økning i sysselsettingen blant de over 50 år. Dette kan ha sammenheng med at vi her ser på de som var i jobb som 50-åringer i utgangspunktet. Dersom gruppen av sysselsatte 50-åringer i kommunesektoren har endret seg over tid for eksempel ved at de har dårligere helse, kan dette være en forklaring på den ulike utviklingen. Tall fra NAV¹ viser også at utviklingen i avgangsalderen i offentlig sektor har vært nedadgående, mens den har vært relativt stabil i privat sektor for kullene 1949-1955.

I sykehusene har det vært en relativt stabil utvikling i avgangsalderen de siste fem årene, se figur 5. En sysselsatt 50-åring kunne i 2021 forvente å bli pensjonert ved 63,2 år i 2021. Dette er på nivå med 2016, men litt høyere enn i 2019. Vi ser dermed at utviklingen i denne delen av offentlig sektor har vært en annen enn i kommunene.

Typiske yrker med særaldersgrense 65 år i kommunesektoren er hjelpepleiere, sykepleiere og renholdere. Særaldersgrensene på 65 år har vært begrunnet med at disse yrkene er særlig belastende. De har derfor hatt en noe gunstigere tidligpensjonsordning enn de med ordinær aldersgrense på 70 år. Sammenligner vi avgangsalderen til de med særaldersgrense med de med ordinær aldersgrense finner vi en forskjell på 1,1 år for kommunene og 1,4 år for helseforetakene i 2021.

Plikten til å fratre ved særaldersgrensene ble fjernet av regjeringen Solberg og fikk virkning fra 1.juli 2021 for de lovfestede ordningene. For de tariffbaserte ordningene fikk denne endringen virkning fra 1.januar 2022. Det er dermed for tidlig å si om dette har fått betydning for avgangsalderen. I likhet med Solberg-regjeringen har den nåværende regjeringen et mål om å få flere også med særaldersgrense til å stå lenger i arbeid. For å få til dette vil trolig regjeringen i løpet av 2022/2023 gå i forhandlinger med partene med mål om å innføre ordninger som gjør det mer lønnsomt å stå lenge i arbeid.

Fra figur 6 ser vi at den forventede pensjoneringsalderen blant de med særaldersgrense 65 år har vært relativt stabil i helseforetakene, mens det har vært en nedadgående trend i kommunene de siste årene. Utviklingen er dermed temmelig lik den vi så over for de to sektorene samlet sett.

Ifølge tall fra NAV var andelen uføre blant kvinner på 12,6 prosent i første kvartal 2022, noe som var 4,1 prosentpoeng høyere enn blant menn. Også blant KLPs helseforetaks- og kommunekunder finner vi klare kjønnsforskjeller i uføreandelene (se vedlegg V.1 - V.4) og uttaket av AFP. Med endringene i offentlig tjenestepensjon og økt levealdersjustering av pensjonen, blir det i årene som kommer spesielt viktig at kvinner går av senere enn i dag.

Blant KLPs medlemmer er det en klar overvekt av kvinner som har særaldersgrense på 65 år. De største gruppene med denne særaldersgrensen i kommunal sektor er renholdere, helsefagsarbeidere og sykepleiere. Begrunnelsen for særaldersgrensene i disse yrkene er den belastningen og slitasjen disse yrkene innebærer.

I figur 7 er det sett nærmere på kjønnsforskjeller i kommunene for ansatte med ordinær aldersgrense og særaldersgrense. Det er få menn med særaldersgrense 65 år og tallene må derfor tolkes med varsomhet. Sett over tid er det likevel tydelig at menn har en noe høyere pensjoneringsalder enn kvinner med særaldersgrense 65 år. Den største forskjellen finner vi imidlertid blant de med ordinær aldersgrense. Her var pensjoneringsalderen 1,6 år høyere for menn enn kvinner i 2021.

Mange uføre har en restarbeidsevne som gjør at de kan være i jobb. Av de uføre blant KLPs medlemmer er det 70 prosent i kommunene som var helt uføre, se figur 8. I helseforetakene var andelen på 65 prosent(figur 9). Uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon kan i motsetning til i folketrygden innvilges også ved lavere uføregrader enn 40 prosent². I kommunene er det 12 prosent som har en uføregrad på under dette nivået, mens andelen er på 16 prosent i helseforetakene.

Regelverket i folketrygden gjør det i mange tilfeller lite økonomisk lønnsomt å motta uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon uten å samtidig ha rett på uføretrygd fra folketrygden, dvs. ha en lavere uføregrad enn 40 prosent. Man vil altså komme bedre ut økonomisk ved å få fastsatt en høyere uføregrad som kvalifiserer for uføreytelsen fra folketrygden. Regjeringen har nylig varslet at de vil se nærmere på problemstillingen og vurdere om man skal endre på regelverket.

Et viktig mål med uførereformen i 2015 var å gjøre det lettere å utnytte sin restarbeidsevne. Det ble derfor mulig å opprettholde uføregraden selv med arbeidsinntekter som er høyere enn det uføregraden tilsier. I slike tilfeller er det utbetalingsgraden som blir redusert, noe som innebærer at ytelsen reduseres.

Ser man på de helt uføre i kommunene og helseforetakene er det tydelig at mange jobber mer enn det som ble lagt til grunn ved innvilgelsen av uføreytelsen, se figur 1o og 11. I kommunene og helseforetakene er det henholdsvis 18 og 22 prosent som får redusert ytelsen på grunn av arbeidsinntekt. For lavere uføregrader enn 100 prosent ser vi også at det er mange som jobber mer enn det uføregraden tilsier.

Pensjonsreformen i 2011 fjernet den allmenne pensjonsalderen på 67 år i folketrygden og det ble mulig å ta ut alderspensjonen fra 62 år. Offentlig tjenestepensjon ble imidlertid ikke harmonisert med folketrygdreformen ved at den ordinære alderspensjonen kunne tas ut ved 62. Det ble imidlertid innført levealdersjustering ved 67 år når tidligpensjonsordningene tar slutt. Levealdersjusteringen innebærer at yngre årskull enten må akseptere et lavere pensjonsnivå eller utsette uttaket av pensjon til etter 67 år. For 53-kullet betyr dette at man typisk kan oppnå et pensjonsnivå som er 15.000-20.000 høyere ved fylte 68 år sammenlignet med fylte 67 år.

I forbindelse med pensjonsreformen ble det vedtatt nye beregningsregler for tjenestepensjonen som gjorde det langt mindre lønnsomt å stå i arbeid etter den alderen hvor levealdersjusteringen er kompensert. KLPs tall viser at det er mange som har tilpasset seg disse nye reglene, og tatt ut pensjonen ved den alderen hvor tjenestepensjonen er høyest. Denne alderen vil økes gradvis fra fylte 67 år i takt med økt levealder og effekten levealdersjusteringen har på pensjonen. For 1953-kullet så oppstår effekten ved fylte 68, noe som er om lag et halvt år høyere sammenlignet med 1948-kullet.

I figur 12 har vi sett nærmere på hvor stor andel av de som er sysselsatt som 66-åringer som fortsetter i arbeid. Vi ser at 67 år fortsatt er den vanligste pensjoneringsalderen og at det er små forskjeller mellom tallene for 2016 og 2021. Selv om mange velger å strategisk tilpasse uttaket til måneden tjenestepensjonen er høyest, er det altså hittil lite som tyder på at levealdersjusteringen har ført til at avgangsalderen blant de som var sysselsatt ved 66 år i utgangspunktet har økt merkbart. Det er imidlertid viktig å se dette i sammenheng med at gruppene vi har sett på her har rett på et pensjonsnivå på 66 prosent (gitt 30 års tjenestetid) også ved 67 år.

Ifølge SSBs befolkningsframskrivinger vil andelen eldre over 67 gå fra å utgjøre 16 prosent i år til 22 prosent av befolkningen i 2040. Dette vil gi et stort behov for flere ansatte innen helse- og omsorgsyrkene. I både kommunene og i helseforetakene meldes det allerede nå om en stor mangel på denne type arbeidskraft. Lav bemanning kan gjøre at belastningen på de som er ansatt stor.

Blant yrkesgruppene som det vil være en stor mangel på er sykepleiere. Dette er et yrke som kan være både fysisk og psykisk belastende. De har derfor hatt særaldersgrense på 65 år og en god tidligpensjonsordning. Denne tidligpensjonsordningen vil trolig i løpet av 2023 bli endret og tilpasset pensjonsreformen. På sikt kan dette føre til at sykepleiere vil stå lenger i arbeid.

At sykepleierne ikke forlater yrket vil bidra til å redusere mangelen på denne type arbeidskraft. Fra figur 13 ser vi at det andelen sykepleiere som sluttet i yrket før 61 år var ganske stabil i perioden 2017 til 2021. Dette tyder på at det høye arbeidspresset som følge av Covid-pandemien hittil ikke har ført til at flere har valgt å bytte yrke. Det kan likevel ikke utelukkes at pandemien kan ha ført til flere uføre, men ettersom man normalt først blir ufør etter å ha gjennomgått en sykepengeperiode på ett år, er det for tidlig å si noe om dette.

Figur 13. Andelen sysselsatte sykepleiere som slutter i yrket (dvs. utmelding fra pensjonsordningen for sykepleiere).

I tiden framover vil en stadig større andel av befolkningen tilhøre de eldste aldersgruppene. Dette vil bety flere oppgaver og et større behov for arbeidskraft i kommunene og helseforetakene. Størst utfordring vil den demografiske utviklingen få for distriktskommunene. Dette skyldes den høye etterspørselen etter helsetjenester, men også at disse kommunene har en større andel eldre arbeidstakere som vil gå av med pensjon i årene framover. For ser man på alderssammensetningen til de ansatte i kommunene, er det i de minste sentrale kommunene at andelen eldre er størst, se figur 14. Mens knappe 40 prosent av de ansatte var over 50 år i de minst sentrale kommunene, var andelen på om lag 32 prosent i det mest sentrale kommunene.