Årsrapport 2023KLP Konsern, Bærekraftsregnskap og KLP

Det er en ny internasjonal regnskapsstandard som har trådt i kraft for regnskapsårsåret som startet 01.01.2023, og som er tatt i bruk av konsernet. Dette gjelder IFRS 17 Forsikringskontrakter. I tillegg har konsernet tatt i bruk IFRS 9 Finansielle instrumenter.

• IFRS 17 Forsikringskontrakter.
  Den nye standarden for forsikringskontrakter ble tatt i bruk av konsernet fra og med 01.01.2023, hvor også sammenligningstall for 2022 er omarbeidet. Definisjonen av hva som er en forsikringskontrakt er ikke endret, selv om det er kommet noen presiseringer som avgrenser hva som er kvalifiserende kontrakter som skal behandles i tråd med IFRS 17. Standarden inneholder også regler om hvordan forsikringskontrakter skal vurderes og presenteres. Det er også kommet nye og utvidede notekrav i forbindelse med innføringen av standarden.

For forsikringskontrakter krever standardens prinsipper bruk av skjønn, og en rekke andre fortolkninger, blant annet definisjon av hvem som er poliseholder, og hvorvidt utstedte forsikringskontrakter inneholder investeringskomponenter.

Effekten av overgangen 01.01.2022 ble vist med foreløpige tall i note 37 til årsregnskapet for 2022. Det er ikke avdekket vesentlige endringer i åpningsbalansen i ettertid.

• IFRS 9 Finansielle instrumenter.
  Standarden for finansielle instrumenter ble tatt i bruk av konsernet fra og med 01.01.2023. Standarden regulerer innregning, klassifisering, måling og fraregning av finansielle eiendeler og forpliktelser, innfører nye regler for sikringsbokføring og en ny nedskrivningsmodell for finansielle eiendeler. IFRS 9 er implementert prospektivt, det vil si at sammenligningstall for tidligere perioder ikke er omarbeidet. Effekten av overgangen 01.01.2023 ble vist med foreløpige tall i note 37 til årsregnskapet 2022. Det er ikke avdekket vesentlige endringer i overgangseffekter i etterkant.
• IAS 12 er endret slik at global minimumsskatt (suppleringsskatt, Pillar Two Tax) er presisert omfattet av regnskapsstandarden. Denne skattens påvirkning på utsatt skatt skal imidlertid hverken innregnes eller opplyses om. Selv om dette er et pliktig unntak, skal det opplyses at unntaket er anvendt. Betalbar skatt skal periodiseres på samme måte som annen betalbar skatt og beløpet opplyses særskilt. I perioden fra skatten er vedtatt til den faktisk blir ilagt, er det egne opplysningskrav.

Suppleringsskatt er vedtatt innført i Norge fra og med inntektsåret 2024. Regelverket er komplekst, og det er uklart hvorvidt KLP er omfattet av reglene. Det pågår et arbeid med å avklare dette. Det er således ikke mulig å gi et estimat på konsekvensene suppleringsskatten vil ha på regnskapet.

Det er ingen øvrige nye eller endrede IFRS Accounting Standard eller IFRIC-fortolkninger som er trådt i kraft for 2023 årsregnskapet som påvirker konsernets årsregnskap i vesentlig grad.

Det foreligger enkelte endringer i standarder og fortolkninger som får virkning for årsregnskap som begynner 1. januar 2024 eller senere og som ikke er tatt i bruk i dette regnskapet. Disse forventes ikke å gi en vesentlig påvirkning på regnskapet.

Konsernet utsteder følgende kontrakter som regnskapsføres i tråd med IFRS 17 Forsikringskontrakter:

• Livsforsikring – direkte deltakende kontrakter hvor poliseholder har krav på netto eiendeler
  • Dette er kontrakter som inkluderer livsforsikringsdekninger og en investeringskomponent. Poliseholderne har rett på netto eiendeler i virksomheten.
  • Konsernet regnskapsfører disse kontraktene i tråd med den variable honorarmetoden med de justeringer som følger av at KLP er et gjensidig forsikringsselskap.
• Utstedte kontrakter innen skadeforsikring:
  • Disse kontraktene omfatter total- og ansvarsforsikringer innen person- og tingskade med dekningsperiode på inntil ett år.
  • Konsernet regnskapsfører disse kontraktene i tråd med premiefordelingsmetoden.
• Kjøpte gjenforsikringskontrakter:
  • Konsernet har kjøpt gjenforsikringskontrakter for å redusere risikoeksponering innen skadeforsikring.
  • Konsernet regnskapsfører disse kontraktene i tråd med premiefordelingsmetoden.

Produkter som selges av konsernet klassifiseres som forsikringskontrakter når konsernet aksepterer vesentlig forsikringsrisiko fra en poliseholder ved å godta å kompensere poliseholder hvis en spesifisert usikker fremtidig hendelse negativt påvirker poliseholderen. Denne vurderingen foretas på kontraktsbasis på kontraktsutstedelsesdatoen. Ved denne vurderingen vurderer konsernet alle dets materielle rettigheter og forpliktelser, enten de følger av kontrakt, lov eller forskrift.

Konsernet avgjør om en kontrakt inneholder betydelig forsikringsrisiko ved å vurdere om:

• en forsikret hendelse kan føre til at konsernet betaler til poliseholder ytterligere beløp som er betydelige i et enkelt scenario med kommersiell substans selv om forsikringstilfellet er usannsynlig, eller
• forventet nåverdi av betingede kontantstrømmer er en liten andel av forventet nåverdi av de gjenværende kontantstrømmene fra forsikringsavtalen.

En forsikringskontrakt kan inneholde komponenter som derivater eller innskudd/investeringer, samt forpliktelser om å levere varer og ikke-forsikringstjenester. Dersom slike komponenter er distinkte fra forsikringskomponentene i kontrakten, krever standarden at de ulike komponentene i kontrakten separeres fra forsikringskontrakten, for måling og innregning av andre regnskapsstandarder enn IFRS 17, fortrinnsvis IFRS 9 (Finansielle instrumenter) eller IFRS 15 (Driftsinntekter).

Dersom kontantstrømmen og risikoen knyttet til komponentene er gjensidig avhengig av kontantstrømmen og risikoen for forsikringskontrakten, og ikke kan måles separat, skal komponentene ikke separeres fra forsikringskontraktene.

Forsikringskontraktene utstedt av konsernet inneholder ingen tilleggskomponenter som skal separeres fra kontraktene og måles separat.

Under IFRS 17 skal målingen av forsikringskontraktene skje på et aggregert nivå, og forsikringskontrakter skal inndeles i porteføljer. En portefølje består av et sett med kontrakter som har lik type forsikringsrisiko og som håndteres samlet.

Det betyr at et produkt kan deles inn i flere porteføljer ut ifra en vurdering av bestandens risikosammensetning og hvordan virksomheten følges opp. Konsernet har imidlertid inndelt porteføljene slik at en portefølje ikke kan inneholde elementer fra to ulike bransjer. En og samme portefølje kan imidlertid innehold to eller flere ensartede risikogrupper, under forutsetning av at de tilhører samme bransje. Forsikringskontrakter utstedt fra ulike enheter i konsernet anses å være administrert på utstedende enhetsnivå. Dette fordi styringen av solvenskapitalforvaltningen, som understøtter utstedelsen av disse kontraktene, er avgrenset innenfor disse enhetene.

Hver portefølje er delt inn i grupper av forsikringskontrakter som innregnes og måles etter kravene i IFRS 17. Ved førstegangsinnregning grupperer konsernet kontrakter basert på når de ble utstedt. En gruppe inneholder alle kontrakter som ble utstedt innen en 12-måneders periode. Det er i EU/EØS innført et unntak fra kravet om at forsikringskontrakter som er utstedt med mer enn 12 måneders mellomform ikke kan inngå i samme gruppe. Det er knyttet vilkår til unntaket, og det kan kun benyttes på utstedte forsikringskontrakter med direkte deltakende egenskaper og at det skjer en utjevning mellom kontraktene over tid. Konsernet har vurdert at utstedte forsikringskontrakter på offentlig tjenestepensjon tilfredsstiller disse kravene, og har dermed benyttet seg av unntaket. Disse kontraktene er dermed gruppert i samme portefølje selv om de er utstedt med mer enn 12 måneders mellomrom.

Konsernet deler i henhold til standarden porteføljene inn i tre grupper:

• en gruppe av kontrakter som er tapsbringende ved førstegangsinnregning, dersom slike finnes,
• en gruppe av kontrakter som ved førstegangsinnregning ikke har noen vesentlig mulighet for å bli tapsbringende senere, dersom slike finnes, og
• en gruppe av gjenværende kontrakter, dersom slike finnes

En kontrakt anses som tapsbringende hvis summen av nåverdiene av kontantstrømmene, inkludert risikojustering, knyttet til kontrakten er netto kontantstrøm ut av foretaket. Avgjørelsen av om en kontrakt eller en gruppe av kontrakter er tapsbringende er basert på forventningene på datoen for førstegangsinnregning. Dersom en gruppe av kontrakter i løpet av dekningsperioden anses som tapsgivende, skal negativ forskjell mellom uopptjente premieinntekter og forventede erstatningskostnader resultatføres og tillegges forpliktelsen for gjenværende dekning.

Sammensetningen av grupper etablert ved førstegangsinnregning blir ikke senere revurdert.

For skadeforsikringskontrakter som er regnskapsført etter bruk av premiefordelingsmetoden, fastsetter konsernet at disse kontraktene ikke er tapsbringende ved førstegangsinnregning, med mindre det er fakta og omstendigheter som tilsier noe annet.

Når forsikringskontrakter innenfor en portefølje bare faller inn i forskjellige grupper på grunn av spesifikke begrensninger pålagt ved lov eller forskrift om konsernets praktiske evne til å sette en annen pris eller nivå på fordeler for menn og kvinnelige poliseholdere, inkluderer konsernet likevel disse kontraktene i samme gruppe.

Konsernet har ikke identifisert utstedte forsikringskontrakter som er tapsbringende ved innregning, og har ingen grupper med tapsgivende kontrakter.

Konsernet innregner grupper av forsikringskontrakter utstedt fra den tidligste av følgende datoer:

• Begynnelsen av dekningsperioden for gruppen av kontrakter.
• Datoen da den første betalingen fra en poliseholder i konsernet forfaller (i mangel av en kontraktsfestet forfallsdato, anses dette å være når den første betalingen mottas).
• Datoen når en gruppe kontrakter blir tapsbringende

Målingen av en gruppe forsikringskontrakter inkluderer alle fremtidige kontantstrømmer som forventes å oppstå innenfor rammen av hver kontrakt i konsernet.

Ved avgjørelsen av hvilke kontantstrømmer som faller innenfor en kontraktsgrense, vurderer konsernet sine materielle rettigheter og forpliktelser som oppstår fra vilkårene i kontrakten, og fra gjeldende lover, forskrifter og sedvanlig forretningsskikk. Konsernet fastslår at kontantstrømmer er innenfor rammen av en kontrakt hvis de oppstår fra materielle rettigheter og forpliktelser som eksisterer i rapporteringsperioden der konsernet kan tvinge poliseholderen til å betale premiene eller konsernet har en materiell forpliktelse til å yte poliseholderen forsikringsavtaletjenester.

En materiell forpliktelse til å yte forsikringsavtaletjenester opphører når konsernet har den praktiske muligheten til å revurdere risikoene til en bestemt poliseholder og som et resultat endre prisen som belastes eller nivået på fordelene som gis for at prisen fullt ut reflekterer det nye nivået av risiko. Dersom grensevurderingen utføres på porteføljenivå fremfor individuelle kontraktsnivå, må konsernet ha praktisk evne til å reprise porteføljen for fullt ut å reflektere risiko fra alle poliseholdere. Konsernets prissetting skal ikke ta hensyn til eventuelle risikoer utover neste revurderingsdato.

Ved å avgjøre om alle risikoer har blitt reflektert enten i premien eller i ytelsesnivået, vurderer konsernet alle risikoer som poliseholderne ville overført hvis konsernet hadde utstedt kontraktene (eller porteføljen av kontrakter) på revurderingsdatoen. På samme måte fastsetter konsernet sin praktiske evne til å sette en pris som fullt ut reflekterer risikoene i kontrakten eller porteføljen på en fornyelsesdato ved å vurdere alle risikoene konsernet ville vurdere ved underwriting av tilsvarende kontrakter på fornyelsesdatoen for den gjenværende tjenesten. Vurderingen av konsernets praktiske evne til å reprise eksisterende kontrakter tar hensyn til alle kontraktsmessige, juridiske og regulatoriske begrensninger. Ved å gjøre dette ser konsernet bort fra restriksjoner som ikke har kommersiell substans. Konsernet vurderer også innvirkningen av markedskonkurranseevne og kommersielle hensyn på dets praktiske evne til å prise nye kontrakter og reprise eksisterende kontrakter. Konsernet utøver skjønn for å avgjøre om slike kommersielle hensyn er relevante for å konkludere om den praktiske evnen eksisterer på rapporteringstidspunktet.

Ved å estimere forventede fremtidige kontantstrømmer for en gruppe kontrakter, bruker konsernet skjønn ved vurdering av fremtidig poliseholders atferd rundt utøvelse av opsjoner som er tilgjengelige for dem, for eksempel knyttet til en poliseholders rett til å flytte forsikringskontrakten på offentlig tjenestepensjon

Konsernet vurderer kontraktsgrensen ved førstegangsinnregning og ved hver påfølgende rapporteringsdato for å inkludere effekt av endringer i omstendigheter på konsernets materielle rettigheter og plikter.

Forsikringskontraktene på offentlig tjenestepensjon gir poliseholderen en rett til å fornye kontrakten årlig. Forsikringsgiver kan ikke si opp kontrakten. Ved en fornyelse av kontrakten, kan forsikringsgiver fritt bestemme premien for ny opptjening og regulering av ny og tidligere opptjening, men foretaket kan ikke reprise tidligere opptjening. Dermed kan ikke konsernet reprise all risiko og kontraktene vurderes til å ha (uendelig) lang kontraktgrense.

Konsernets kontrakter innen skadeforsikring har, med enkelte unntak, en avtalefestet periode på 12 måneder med mulighet for forlengelse. Konsernet har ingen plikt til å fornye kontraktene, og kan reprise all risiko ved en eventuell fornyelse.

Konsernet fraregner den opprinnelige forsikringskontrakten og innregner den endrede kontrakten som en ny kontrakt, dersom vilkårene i forsikringskontraktene er endret og følgende betingelser er oppfylt:

• Hvis de endrede vilkårene ble inkludert ved kontraktsinngåelse og konsernet ville ha konkludert med at den endrede kontrakt:

• Er utenfor virkeområdet til IFRS 17
• Resulterer i en annen forsikringskontrakt på grunn av at komponenter skilles fra vertskontrakten
• Resulterer i en vesentlig annen kontraktsgrense
• Vil bli inkludert i en annen gruppe kontrakter

• Den opprinnelige kontrakten oppfylte definisjonen av en forsikringskontrakt med direkte deltakende egenskaper, men den endrede kontrakten oppfyller ikke lenger definisjonen

• Den opprinnelige kontrakten ble regnskapsført ved anvendelse av premiefordelingsmetoden, men den endrede kontrakten oppfyller ikke lenger premiefordelingsmetodens kvalifikasjonskriterier for den tilnærmingen.

Hvis kontraktsendringen oppfyller noen av betingelsene, utfører konsernet alle vurderinger som gjelder ved førstegangsinnregning, fraregner den opprinnelige kontrakten og innregner den nye modifiserte kontrakten som om den ble inngått for første gang.

Dersom kontraktsendringen ikke oppfyller noen av betingelsene, behandler konsernet effekten av endringen som endringer i estimatene for oppfyllelseskontantstrømmer.

For forsikringskontrakter som er regnskapsført med rett til andel i netto eiendeler, resulterer en endring i estimatene for oppfyllelseskontantstrøm i en revidert residualverdi.

For forsikringskontrakter som er regnskapsført i henhold til premiefordelingsperioden, justerer konsernet forsikringsinntekter fremover fra tidspunkt for kontraktendring.

Konsernet fraregner en forsikringskontrakt når, og bare når kontrakten er:

• Utgått (når forpliktelsen spesifisert i forsikringsavtalen utløper eller er oppfylt eller kansellert)

• Modifisert slik at fraregningskriteriene er oppfylt

Når konsernet fraregner en forsikringskontrakt fra en gruppe av kontrakter, vil det:

• Justere oppfyllelseskontantstrømmene allokert til gruppen for å eliminere nåverdien av fremtidige kontantstrømmer og risikojustering for ikke-finansiell risiko knyttet til rettighetene og forpliktelsene som er fraregnet gruppen.

Når konsernet overfører en forsikringskontrakt til en tredjepart og som resulterer i fraregning, justerer konsernet residualverdien for gruppen som kontrakten er fraregnet fra for forskjellen mellom endringen i konsernets balanseførte verdi forårsaket av den fraregnet oppfyllelsen kontantstrømmer og premien belastet av tredjeparten for overføringen.

Når konsernet fraregner en forsikringskontrakt på grunn av modifikasjon, fraregner det den opprinnelige forsikringskontrakten og innregner en ny.

Konsernet har presentert balanseført verdi av porteføljer av forsikringskontrakter som gjeld. Gjenforsikringskontrakter er presentert som eiendel.

Konsernet disaggregerer beløpene som er innregnet i den konsoliderte resultatregnskapet og andre totalinntekter i en deltotal for forsikringsserviceresultat som omfatter forsikringsinntekter og forsikringsservicekostnader og, separat fra forsikringsserviceresultatet, netto forsikringsfinansinntekt- eller kostnadenes delsum. Konsernet har frivillig inkludert netto forsikringsfinansinntekter eller -kostnader i en annen delsum: netto forsikrings- og investeringsresultat, som også inkluderer inntekter fra alle eiendeler som dekker konsernets forsikringsforpliktelser. Risikojustering for ikke-finansiell risiko inngår som en del av forsikringsserviceresultat.

Nedenfor beskrives de viktigste regnskapsprinsippene knyttet til finansielle instrumenter som er benyttet fra 1. januar 2023 (IFRS 9).

Nedenfor beskrives de viktigste regnskapsprinsippene knyttet til finansielle instrumenter som er benyttet fra frem til og med 31.12.2022.

1. Finansielle eiendeler til virkelig verdi over resultat

Finansielle eiendeler til virkelig verdi over resultatet presenteres i balansen enten som” Utlån kommuner, bedrifter og personkunder til virkelig verdi over resultat”,” Rentebærende verdipapirer og andre gjeldsinstrumenter til virkelig verdi over resultat” eller” Egenkapitalinstrumenter til virkelig verdi over resultat”. Renteinntekter og aksjeutbytte inkluderes i linjen” Netto avkastning fra investeringer som måles til virkelig verdi med verdiendring over resultatet”.

1. Finansielle eiendeler til amortisert kost

Finansielle eiendeler målt til amortisert kost presenteres i balansen enten som” Rentebærende verdipapirer og andre gjeldsinstrumenter til amortisert kost”,” Utlån til kommuner, bedrifter og personkunder til amortisert kost”,” Fordringer” eller” Kontanter og bankinnskudd”. Renteinntekter og nedskrivninger inkluderes i linjen” Netto avkastning fra investeringer som ikke måles til virkelig verdi med verdiendring over resultat”. For bankvirksomheten inngår renteinntektene i linjen” Netto renteinntekt bank”. Verdiendringer som kan knyttes til objektive indikasjoner på verdifall samt valutaendringer inngår i linjen” Netto avkastning fra finansielle eiendeler”

1. Finansiell gjeld målt til amortisert kost Gjeld til og innskudd fra kunder

Utstedt finansiell gjeld målt til amortisert kost er presentert i balansen under følgende poster:
Fondsobligasjonslån
Ansvarlig lån
Utstedte obligasjonslån med fortrinnsrett
Gjeld til kredittinstitusjoner
Gjeld til og innskudd fra kunder

Gjeld til og innskudd fra kunder bokføres til virkelig verdi i balansen når innskuddet blir registrert som overført til kundens konto. I etterfølgende perioder regnskapsføres gjeld til- og innskudd fra kunder med flytende rente til amortisert kost etter effektiv rentemetode. Rentekostnadene inngår i linjen” Netto renteinntekter bank”.

Utstedte ansvarlige lån regnskapsføres til virkelig verdi ved opptak justert for oppkjøpskostnader. Ved påfølgende måling regnskapsføres ansvarlig lån til amortisert kost med bruk av effektiv rentemetode. Metoden benyttes for å tilordne rentekostnadene over en relevant periode, og posteres over resultatet på linjen «Netto kostnader ansvarlig lån og fondsobligasjonslån ". Ansvarlig lån i utenlandsk valuta omregnes til norske kroner på balansedagen. Verdiendring som følge av valutaendringen posteres over resultatet, og inngår i linjen” Netto kostnader ansvarlig lån og fondsobligasjonslån”.

Utstedte fondsobligasjonslån regnskapsføres til pålydende på utstedelsestidspunktet, og vurderes deretter til amortisert kost. På fondsobligasjonslån som er sikret mot valuta – og renteendringer (virkelig verdisikring), justeres bokført verdi med verdiendring i sikret risiko. Verdiendringen føres over resultatet på linjen” Netto kostnader ansvarlig lån og fondsobligasjonslån”.

Utstedte obligasjonslån med fortrinnsrett regnskapsføres første gang til virkelig verdi ved opptak justert for oppkjøpskostnader, det vil si pålydende justert for eventuell over-/underkurs ved utstedelse. Ved etterfølgende måling er obligasjonslånene vurdert til amortisert kost etter effektivrentemetode. Rentekostnadene inngår i linjen” Netto renteinntekt bank” i resultatregnskapet. Utstedte obligasjonslån med fast rente regnskapsføres etter reglene om virkelig verdisikring i den grad disse er sikret mot endring i rentenivået.

1. Finansiell gjeld målt til virkelig verdi med verdiendring over resultat

Finansiell gjeld målt til virkelig verdi med verdiendring over resultat er presentert i balansen på følgende poster:
Gjeld til kredittinstitusjoner
Finansielle derivater

Gjeld til kredittinstitusjoner balanseføres til markedsverdi ved anskaffelse. Ved etterfølgende måling benyttes virkelig verdi da dette eliminerer eller reduserer regnskapsmessig inkonsistens. Rentekostnadene inngår i linjen «Netto renteinntekt bank».

Finansielle derivater balanseføres til virkelig verdi på det tidspunktet avtalen inngås. Ved etterfølgende måling regnskapsføres derivatene til virkelig verdi og presenteres som en eiendel på linjen «Finansielle derivater» dersom verdien er positiv, og som en forpliktelse på linjen «Finansielle derivater» dersom verdien er negativ.  For derivater som ikke inngår i regnskapsmessig sikringsforhold, resultatføres gevinster og tap løpende på linjen for” Netto inntekter fra investeringer som måles til virkelig verdi over resultat».

1. Sikringsbokføring

Konsernet har i tre tilfeller benyttet seg av regnskapsmessig sikring (sikringsbokføring). I ett tilfelle er sikringsbokføring benyttet ved sikring av utstedt fondsobligasjon (sikringsobjekt) mot verdiendringer som følge av endringer i rente- og valutakurs (virkelig verdisikring). Sikringsinstrumentet er en kombinert rente- og valutaswap. Sikringsforholdet er dokumentert og sikringens effektivitet måles løpende. De to andre tilfellene gjelder virkelig verdi sikring av fastrente utlån og innlån som er sikret med renteswaper. Sikringsforholdet er dokumentert og effektiviteten måles løpende.

Endring i virkelig verdi på sikringsinstrumentet er innregnet i resultatregnskapet på linjen” Netto inntekter fra investeringer som måles til virkelig verdi med verdiendring over resultat”. Verdiendringer på sikringsobjektet som kan henføres til den sikrede risikoen, er regnskapsført som en korreksjon av sikringsobjektets balanseførte verdi og innregnet i resultatet på linjen for” Netto kostnader ansvarlige lån og fondsobligasjonslån” og” Netto renteinntekter bank”. I de tilfeller hvor et verdipapir har innebygde derivater som ikke er skilt ut, vil derivatets verdi inngå i papirets verdi som helhet.

Investeringseiendom innregnes i balansen når det er det er sannsynlig at framtidige økonomiske fordeler som oppstår fra eiendommen vil tilflyte konsernet, og når kostnaden til investeringseiendommen kan måles pålitelig. Investeringseiendom innregnes til kost inkludert transaksjonskostnader. Kostnader til investeringseiendom under oppføring måles til kost fram til den er ferdigstilt.

En investeringseiendom fraregnes ved avhending eller når investeringseiendommen er tatt ut av bruk med endelig virkning, og konsernet ikke forventer ytterligere økonomiske fordeler ved avhending av eiendommen. Tidspunktet for avhending an en investeringseiendom som er solgt, er det tidspunktet da mottakeren oppnår kontroll over investeringseiendommen i samsvar med bestemmelsene om når en forpliktelse er oppfylt i IFRS 15 Driftsinntekter fra kontrakter med kunder.

Investeringseiendom skal enten måles til kost eller virkelig verdi med verdiendring over resultat. Konsernet har valgt å benytte virkelig verdi med verdiendring over resultat. Virkelig verdi måles i samsvar med IFRS 13 Måling av virkelig verdi.

Konsernet benytter en verdsettelsesmodell for å beregne markedsverdi. Verdsettelsesmetoden er basert på neddiskontering av eiendommens forventede netto kontantstrøm med markedets avkastningskrav.

Ved beregning av netto kontantstrøm benyttes i utgangspunktet markedsleie til någjeldende betingelser, mens det for perioder etter kontraktsutløp fastsettes en antatt markedsleie. Videre hensyntas et inntektsfradrag basert på forventet ledighet, forventede påkostninger og normale driftskostnader.

Forventet kontantstrøm neddiskonteres med et avkastningskrav som fastsettes med grunnlag i den risikofrie renten (10 - års norsk statsobligasjonsrente) justert med et tillegg for estimat på en 20 – års risikofri rente. Estimatet på 20 – årsrenten tilsvarer helningen på swapkurven mellom 10 og 20 år. Den risikofrie renten tillegges så en generell eiendomsrisiko for å finne avkastningskrav for prime eiendommer. Til sist legges det på en risikopremie som fastsettes ut ifra risikovilligheten blant investorene i eiendomsmarkedet hensyntatt eiendomsspesifikke forhold som geografi, eiendomstype, kontrakter, leietakere og teknisk tilstand på eiendommen.

Kvartalsvis verdivurderes et utvalg av eiendomsmassen til konsernet av eksterne, uavhengige og kvalifiserte aktører. Ved vesentlig avvik fra egen vurdering av virkelig verdi analyseres differansene og verdsettelsesmodellens parametere justeres dersom dette viser seg nødvendig.

Endringer i virkelig verdi resultatføres i den perioden gevinsten eller tapet oppstår.

Investeringseiendom er presentert i balansen på egen linje.

Endring i virkelig verdi og netto leieinntekter er presentert i resultatoppstillingen som «Virkelig verdijustering av investeringseiendommer og leieinntekter». Endring i virkelig verdi på eiendommer som skyldes valutaendringer er presentert i utvidet resultat på linjen «Valutaomregning utenlandske eiendommer».

• Vurdering av signifikant forsikringsrisiko: Konsernet anvender skjønn for å vurdere om en kontrakt overfører betydelig forsikringsrisiko til utstederen. En kontrakt overfører betydelig forsikringsrisiko bare hvis en forsikret hendelse kan føre til at konsernet betaler ytterligere beløp som er betydelige i et enkelt scenario, og bare hvis det er et scenario som har kommersiell substans der utstederen har en mulighet for tap på et nåværende scenario.
• Utstedte forsikringskontrakter som gir forsikringstakerne rett til residualinteresse i virksomheten: KLP er gjensidig eid, hvor kundene på offentlig tjenestepensjon også er eiere av virksomheten. IFRS 17 har definert kriterier for hva som anses som gjensidig forsikringsvirksomhet, hvor forsikringstaker har rett til netto eiendeler av virksomheten. Å avgjøre om en forsikringsavtale gir forsikringstakeren en gjenværende interesse i det gjensidige selskapet, krever vurdering av alle materielle rettigheter og plikter, enten de stammer fra en kontrakt, lov eller forskrift. Et gjensidig selskap aksepterer risiko fra hver forsikringstaker og samler denne risikoen. Forsikringstakerne med en residualinteresse i det gjensidige selskapet bærer den samlede risikoen kollektivt i egenskap av eiere. Forsikringskontraktene påvirker eller påvirkes av kontantstrømmene til forsikringstakere i andre kontrakter ved å kreve at forsikringstaker deler avkastningen på samme spesifiserte pool av underliggende poster med forsikringstakere i andre kontrakter. Dette vil enten være:
  • Hvis forsikringstakeren bærer en reduksjon i sin andel av avkastningen på de underliggende postene på grunn av utbetalinger til forsikringstakere av andre kontrakter som deler i denne gruppen, inkludert betalinger som oppstår på grunn av garantier gitt til forsikringstakerne i disse andre kontraktene, eller
  • Dersom forsikringstakerne av andre kontrakter bærer en reduksjon i sin andel av avkastningen på de underliggende postene på grunn av utbetalinger til forsikringstaker, herunder betalinger som følge av garantier stilt til forsikringstaker.

Konsernet vurderer at forsikringsavtalene på offentlig tjenestepensjon gir forsikringstakerne rett til residualinteresse i konsernet.

Definisjon poliseholder: Poliseholder er den parten i forsikringsavtalen som har krav på erstatning når et forsikringstilfelle inntreffer. Noen av forsikringskontraktene utstedt av konsernet har tre relaterte parter, hvor typisk arbeidsgiver forsikrer sine ansatte. Arbeidsgiver betaler premien, men den ansatte mottar erstatningen dersom et forsikringstilfelle inntreffer. Konsernet har brukt skjønn for definere hvem som er poliseholder.

• Vurdering av om det er investeringskomponenter: Konsernet vurderer alle vilkår i kontraktene som utstedes for å avgjøre om det er beløp som skal betales til forsikringstakeren under alle omstendigheter, uavhengig av kontraktskansellering, forfall og forekomsten av eller ikke-forekomst av en forsikret hendelse. Noen beløp, når de er betalt av forsikringstakeren, skal under alle omstendigheter tilbakebetales til forsikringstakeren. Konsernet anser at slike utbetalinger oppfyller definisjonen av en investeringskomponent, uavhengig av om beløpet som skal tilbakebetales varierer over kontraktens løpetid, da beløpet skal tilbakebetales først etter at det først er betalt av forsikringstakeren.
• Separasjon av forsikringskomponenter i en forsikringskontrakt: Konsernet utsteder noen forsikringskontrakter som kombinerer beskyttelse for forsikringstaker mot ulike typer forsikringsrisiko i en enkelt kontrakt. IFRS 17 krever eller tillater ikke separering av forsikringskomponenter i en forsikringskontrakt med mindre den juridiske formen til en enkelt kontrakt ikke gjenspeiler substansen i dens kontraktsmessige rettigheter og forpliktelser. I slike tilfeller skal egne forsikringselementer regnskapsføres hver for seg. Å overstyre «enkeltkontrakt»-enhetsforutsetningen innebærer skjønn og er ikke et valg av regnskapsprinsipp. Når det skal avgjøres om en juridisk kontrakt reflekterer innholdet eller ikke, vurderer konsernet den gjensidige avhengigheten mellom ulike risikoer som dekkes, muligheten for at alle komponentene forfaller uavhengig av hverandre, og muligheten til å prise og selge komponentene separat.
• Fastsettelse av kontraktsgrense: Målingen av en gruppe forsikringskontrakter inkluderer alle fremtidige kontantstrømmer som oppstår innenfor kontraktsgrensen. Ved avgjørelsen av hvilke kontantstrømmer som faller innenfor en kontraktsgrense, vurderer konsernet sine materielle rettigheter og forpliktelser som oppstår fra vilkårene i kontrakten, fra gjeldende lover, forskrifter og sedvanlig forretningspraksis. Kontantstrømmer anses å være utenfor kontraktsgrensen dersom konsernet har praktisk evne til å reprise eksisterende kontrakter fullt ut for å reflektere deres revurderte risikoer, og dersom kontraktens prising for dekning frem til revurderingsdatoen kun vurderer risikoene frem til neste revurderingsdato. Konsernet bruker skjønn for å vurdere om det har praktisk evne til å sette en pris som fullt ut reflekterer alle risikoene i kontrakten eller porteføljen. Konsernet vurderer kontraktsmessige, juridiske og regulatoriske restriksjoner når de gjør sin vurdering og anvender skjønn for å avgjøre om disse restriksjonene har kommersiell substans.
• Identifikasjon av porteføljer: Konsernet definerer en portefølje som forsikringskontrakter som er underlagt lignende risikoer og forvaltes sammen. Kontrakter innenfor samme produkt og bransje forventes å være i samme portefølje da de har lignende risikoer og administreres sammen. Vurderingen av hvilke risikoer som er like og hvordan kontrakter grupperes krever utøvelse av skjønn.
• Aggregeringsnivå: Konsernet bruker skjønn når det skiller mellom kontrakter som ikke har noen vesentlig mulighet for å bli tapsbringende og andre lønnsomme kontrakter.
• Vurdering av direkte henførbare kontantstrømmer: Konsernet bruker skjønn for å vurdere om kontantstrømmene er direkte henførbare til en spesifikk portefølje av forsikringskontrakter. Ved estimering av oppfyllelseskontantstrømmer allokerer konsernet faste og variable overhead-kontantstrømmer som direkte kan henføres til oppfyllelse av forsikringskontrakter.
• Aggregeringsnivå for å fastsette risikojustering for ikke-finansiell risiko: IFRS 17 definerer ikke på hvilket nivå risikojusteringen for ikke-finansiell risiko skal fastsettes. Aggregeringsnivået for å bestemme risikojusteringen for ikke-finansiell risiko er ikke et valg av regnskapsprinsipp og krever skjønn. Konsernet vurderer at fordelene ved diversifisering skjer på et utstedende enhetsnivå og bestemmer derfor risikojusteringen for ikke-finansiell risiko på dette nivået. Diversifiseringsfordelen allokeres deretter til alle grupper av forsikringskontrakter som den er vurdert samlet for. Konsernet vurderer at risikojusteringen for ikke-finansiell risiko allokert til en enkelt gruppe, som kostnad for usikkerhet, ikke kan være negativ. Ved fastsettelse av allokeringen blir følgelig korrelasjoner av ikke-finansiell risiko mellom grupper ignorert. Dette er fordi de allerede har blitt betraktet som en del av diversifiseringsfordelene ved å bestemme den overordnede risikojusteringen på enhetsnivå. Konsernet allokerer den totale risikojusteringen på enhetsnivå til grupper basert på prosentandelen av konsernets forventede oppfyllelseskontantstrømmer til de totale forventede oppfyllelseskontantstrømmene.

• Fastsettelse av når det foreligger vesentlig økning i kredittrisiko på finansielle instrumenter målt til amortisert kost: Konsernet har definert triggerpunkter for hva som defineres som en vesentlig endring i kredittrisiko som reflekterer en endring i beregningen av forventede kredittap. Tap gitt mislighold og sannsynlighet for mislighold fastsettes ved å bruke betydelig skjønn basert på interne og eksterne observerbare markedsdata.
• Fastsettelse av hva som er et aktivt marked: Konsernet har fastsatt krav til daglig omsetning som kriterium for om et marked anses som aktivt. Fastsettelsen er basert på skjønn.

Ved å anvende IFRS 17 på måling av utstedte forsikringskontrakter og holdte gjenforsikringskontrakter, har foretaket gjort estimater på følgende nøkkelområder:

• Framtidige kontantstrømmer
• Diskonteringsrenter
• Risikojustering for ikke-finansiell risiko

Hvert område, inkludert konsernets estimeringsmetoder og forutsetninger brukt og andre kilder til estimeringsusikkerhet er diskutert nedenfor. En sensitivitetsanalyse av eksponering mot forsikringsrisiko og dens innvirkning på residualverdi er inkludert i note 4.

• Ved å anvende IFRS 13 Måling av virkelig verdi på investeringseiendommer har konsernet gjort estimater på følgende områder:
  • Fremtidige kontantstrømmer
  • Diskonteringsrenter

Forsikringsrisikoen for langt liv er at de forsikrede lever lengre enn forventet (alderspensjon). Levealderen har det siste tiåret forbedret seg relativt jevnt. Viktige faktorer har vært utviklingen i legevitenskapen, endringer i kosthold og livsstil.  

Konsernet benytter analyser av egne forsikringsdata og Statistisk sentralbyrå (SSB) sine analyser av befolkningsdata til å si noe om utviklingen av levealderen og dens årlige variasjoner. Spesielt forventet fremtidig forbedring i dødeligheten (økende levealder) er basert på SSB sine anslag. Analysene anvendes til å fastsettelse av beste estimat for framtidig dødelighet for beregning av forventede framtidige kontantstrømmer. De senere års erfaringsdata kan være påvirket av covid, og det er derfor ikke opplagt at innsikten fra nær historie kan brukes til å si noe om normaltilstanden fremover.  

Siden alderspensjonen er livsvarig, vil økt levealder gi utbetaling over lengre tid. Offentlig tjenestepensjon har innebygd en levealdersjustering som reduserer denne effekten ved at årlig ytelse reduseres når den forventede levealderen øker og motsatt. Levealdersjusteringen av pensjonene beregnes av SSB utfra levealdersforbedringen i hele den norske befolkning (uavhengig av kjønn) og kan være ulik levealdersforbedringen i KLPs medlemsmasse.  

Forsikringsrisiko for død er risiko knyttet til etterlattepensjoner, og at forutsetningene knyttet til disse avviker fra det vi faktisk erfarer. Denne risikoen er korrelert med forsikringsrisiko knyttet til langt liv, men har langt mindre betydning for KLPs totaløkonomi.  

For uførepensjon er forsikringsrisikoen knyttet til om utviklingen i uførhet blir forskjellig fra det som er lagt til grunn i forutsetningene.  Samfunnsmessige faktorer som omstilling av virksomheter, endringer i fysisk og psykisk arbeidsmiljø, endringer i offentlig regelverk og teknologisk utvikling kan påvirke uførhet. Også for uførhet er de siste års erfaringsdata preget av pandemien. Det er derfor heller ikke for uførhet opplagt at disse erfaringsdataene kan brukes til å si noe om normaltilstanden framover.   

Ved beregning av forventede framtidige kontantstrømmer i konsernregnskapet baseres forutsetningene om uførerisiko på erfaringer i KLPs forsikret bestand. 

Styret har fastsatt ramme for forsikringsrisiko og retningslinjer for oppfølging.  

Direktør for seksjon Aktuar og produkt har det operasjonelle ansvaret for å styre, måle og overvåke forsikringsrisiko på offentlig tjenestepensjon. Seksjonen analyserer risikoutviklingen løpende, og utarbeider jevnlig rapporter og analyser. Seksjonen fastsetter de forventingsrettede kontantstrømmene på forsikringskontraktene blant annet med bakgrunn i disse analysene.  

Dersom analysene viser endringer av dødelighet eller uførhet over tid i en eller flere porteføljer av kontrakter, utarbeider Aktuar og produkt forslag om nytt beregningsgrunnlag som behandles av konsernenhetens risikostyringskomité som ledes av administrerende direktør. Administrerende direktør har det overordnede ansvaret for styring og prising av forsikringsrisiko og beslutter endringer i beregningsgrunnlag. Endringene hensyntas i fastsettelsen av framtidige kontantstrømmer knyttet til forsikringskontraktene. Styret orienteres om endringene.  

Konsernet har en uavhengig aktuarfunksjon som kontrollerer at konsernets forsikringsrisiko måles og håndteres på en tilfredsstillende måte. 

Tabellen nedenfor viser konsekvensen for konsernets residualverdi ved endring i standardforutsetningene anvendt i beste estimat per 31.12.2023/31.12.2022. Sensitivitet knyttet til omkostninger og flytting er også inkludert i oversikten. Residualverdien består av den delen av forsikringsforpliktelsen som ikke inngår beste estimat eller risikojusteringen. Beløpet utgjør en forpliktelse på 355 979 millioner kroner per 31.12.2023, (337 305 millioner kroner per 31.12.2022).  

Det er utarbeidet retningslinjer for hvilke typer risiko enheten aksepterer i sin portefølje.  I utgangspunktet aksepteres risikoer fra kunder som ligger innenfor enhetens primære målgrupper så sant forsikringsomfanget ligger innenfor de produktene enheten ordinært tilbyr. Premie differensieres ut fra den enkelte kundes risiko. Ved grensetilfeller følges særskilte beslutningsrutiner før risiko kan overtas. Ved særskilt risikoer vil det vurderes begrensninger i vilkår og dekningsomfang. 

Enheten reduserer sin forsikringsrisiko, herunder konsentrasjonsrisiko, ved gjenforsikring som begrenser foretakets egenregning per skade.  

Enhetens styre har fastsatt ramme for forsikringsrisiko og utarbeidet retningslinjer for håndtering av forsikringsrisiko. Risikostyringen håndteres i det daglige av enhetens økonomienhet. Det er også etablert en egen risikostyringskomite bestående av enhetens ledergruppe samt tre andre sentrale medarbeidere som faste deltakere. Konsernet har etablert en uavhengig aktuarfunksjon som ivaretar rollen som uavhengig risikostyringsenhet. 

Tabellen viser endring på enhetens resultat/konsernets residualverdi ved endringer i sentrale forutsetninger og parametere benyttet i beregning av beste estimat.